Hvorfor traff det meg så hardt?

Har du noen gang kjent at en liten hendelse setter i gang et helt indre drama?

Noen hilser ikke.

Noen svarer kort.

Et tonefall føles hardt.

Et blikk blir tolket som avvisning.

Ordene er kanskje små, men reaksjonen blir stor.

Hvorfor?

Vi tror ofte at det er den andre som skapte følelsen. Men sannheten er ofte mer sammensatt.

Vi bærer alle med oss historier. Historier som kanskje ble til lenge før vi selv var klar over dem.

Jeg blir ikke sett.

Jeg er ikke viktig.

Jeg må prestere for å bli likt.

Ingen bryr seg egentlig om meg.

Når noe i nåtiden minner om disse historiene, reagerer vi ofte automatisk. Ikke fordi den andre nødvendigvis gjorde noe galt, men fordi noe gammelt ble vekket til live.

Det minner meg om Ludvig i Flåklypa Grand Prix.

«Å leve, det er fali' det»

For Ludvig var verden full av farer. Ikke fordi alt faktisk var farlig, men fordi han opplevde den slik.

Slik kan det også være for oss.

Når vi bærer på ubearbeidede erfaringer, kan verden føles mer truende enn den egentlig er. Et ansiktsuttrykk blir en avvisning. Et manglende smil blir et bevis. En kort melding blir tolket som kritikk.

Men hva vet vi egentlig?

Kanskje personen gikk dypt inne i sine egne tanker.

Kanskje oppmerksomheten var et helt annet sted.

Kanskje vedkommende rett og slett ikke kjente deg igjen.

Eller kanskje personen faktisk valgte å ikke hilse.

Poenget er at vi sjelden vet.

Likevel fyller vi ofte tomrommet med våre egne historier.

«Så uhøflig.»

«Han liker meg ikke.»

«Jeg har sikkert gjort noe galt.»

«Hun tror hun er bedre enn meg.»

Historiene kommer raskere enn vi rekker å legge merke til dem.

Det interessante er kanskje ikke først og fremst hvorfor den andre gjorde som han eller hun gjorde.

Det interessante er hva som skjer i oss.

Hva ble aktivert?

Hvilken gammel historie våknet?

Hva om vi kunne øve oss på å stoppe opp et øyeblikk?

Observere.

«Han hilste ikke.»

Og la det bli med det.

Ikke fordi vi skal undertrykke følelsene våre eller late som ingenting.

Men fordi vi kan bli nysgjerrige før vi blir sikre.

Kanskje er det nettopp her friheten begynner.

Ikke når verden forandrer seg.

Men når vi oppdager at vi ikke trenger å tro på hver eneste tanke som dukker opp.

Jo mer bevisste vi blir på våre egne mønstre, desto mindre styres vi av dem.

Da møter vi andre med litt mer undring enn forsvar.

Litt mer åpenhet enn tolkning.

Og kanskje også med litt mer kjærlighet – både til dem og til oss selv.